«Det største overgrepet i svensk pressehistorie,» skrev kulturredaktør i Aftonbladet, Åsa Linderborg, etter Uppdrag Gransknings dokumentar om Virtanen-saken 30. mai 2018. Hun la til: «Journalister ble aktivister og publisister ble opportunister.»

Saken om den svenske journalisten Fredrik Virtanen startet 16. oktober 2017 da medieprofilen Cissi Wallin skrev på Instagram: «Den mäktige medieman som drogade och våldtog mig 2006 heter Fredrik Virtanen.»  Via kjente navn som Mia Skäringer og Camilla Läckberg spredte posten seg raskt til en halv million følgere. Innen få dager hadde både Expressen og Svenska Dagbladet publisert artikler om saken med fullt navn og bilde av Virtanen.

Virtanen er ikke dømt for noe. Saken ble tvert imot henlagt og avisene ble felt i Pressens Opinionsnämnd (tilsvarende PFU), men da var Fredrik Virtanens liv allerede lagt i ruiner. Han hadde mistet jobben, ble spyttet på på gaten og ble lynsjet i sosiale medier.

Da han så høsten 2018 bestemte seg for å skrive om det han hadde opplevd, skulle det vise seg at ingen svenske forlag ville ta i manuset. Ingen ville utgi Virtanens opplevelse av hvordan den svenske metoo-journalistikken feilet under press av en massiv lynsjejustis på sosiale medier.

Så: Hva gjør man? Hvordan er det å stå i nasjonal gapestokk? Hva har han lært? Hva kunne svenske medier ha gjort annerledes? Og hva ville Fredrik Virtanen selv gjort dersom han hadde fått «Virtanen-saken» i fanget på en kveldsvakt?

Medvirkende

Moderator Speakers
Fredrik Virtanen
(Journalist)